Doser, administrasjon og bruksmønster

Kunnskapen relatert til detaljert informasjon om doser, administrasjonsmåter og bruksmønster av de ulike AAS, er noe mangelfull.

Mange av stoffene er ikke brukt som legemidler, men brukes kun i dopingøyemed, og da finnes det lite dokumentert litteratur på området. Misbrukere av AAS ligger i tillegg i et doseområde som er angitt å være 10-100 ganger høyere enn terapeutisk dose, og noen ganger betydelig høyere enn dette.

AAS kan inntas både oralt og gjennom injeksjoner, men disse stoffene er så fettløselige at de også kan tas opp direkte gjennom huden ved bruk av plaster og gel, salve eller krem. Dette gjelder i størst grad testosteron, som finnes i ulike formuleringer, og opptaket gjennom huden er godt. Når det gjelder dopingbruk dominerer tabletter til oralt bruk og injeksjoner, og dette påvirker også bivirkningsmønsteret og –potensialet.

Oralt inntak av AAS medfører at hoveddelen av den gitte AAS-dosen må passere leveren ved opptak fra tarmen. Opptaket av disse stoffene fra tarmen er god, og dette utsetter leveren for betydelig toksisk påvirkning ved at alt absorbert stoff i høy konsentrasjon må passere leveren hver gang stoffet inntas. Stoffene er dessuten laget for å unngå metabolisme i leveren (17-alfa-alkylering), og dette bidrar også til lenger halveringstid, økt levereksponering og økt risiko for leverskader. De orale AAS regnes derfor som betydelig mer levertoksisk enn de som inntas gjennom injeksjoner.

Injeksjoner av AAS kan gi lokale reaksjoner på innstikkstedet, både av allergisk og infeksiøs art. Annen toksisk hudpåvirkning kan også sees, og dette kan gi opphav til betydelige betennelsestilstander lokalt. Infeksjoner kan være forårsaket av både bakterier og sopp, og gi betydelige abscesser. Hvis brukere deler sprøyte, så vil risikoen for overføring av smittsomme sykdommer øke betraktelig. Parenteral bruk av AAS er noe ”snillere” mot leveren enn orale AAS, men over tid ved bruk av høye doser, så vil dette utviskes og bivirkningene i hovedsak være de samme.

I miljøet opererer man med uttrykket «kur» som definerer at man bruker dopingmidlene i bestemte doser og intervall innenfor en gitt tidsperiode. Man skreddersyr en kur med dopingmidler ut fra brukerens utgangspunkt og mål med dopingen. Det er kjent at kroppsbyggere følger et mønster kalt ”stacking”, basert på administrering av flere orale (tabletter/kapsler) og parenterale (til injeksjon) AAS-preparater samtidig innenfor en syklus som varer i 4-12 uker.

Kurlengdene kan også variere utover dette, med fravær av stoffinntak mellom kurene. Bruk av flere stoffer samtidig i kurer med pauser mellom brukes bl.a. i et forsøk på å minimere bivirkninger og for å hindre utvikling av toleranse, det vil si hindre at man etter hvert trenger høyere dose av stoffene for å oppnå samme effekt. Doseringen innen en kur er innledningsvis lav, men økes gradvis i løpet av kuren før dosene gradvis trappes ned mot slutten av kuren for å unngå plager som skyldes bortfall av stofftilførsel – såkalt pyramideprofil.

Doseringen av AAS varierer fra 250-1000 mg/uke, men ifølge informasjon fra ulike nettsider, så er doser helt opp til 2000 mg per dag blant kroppsbyggere ingen sjeldenhet, og det er ekstremt høye doser med betydelig risiko for helsemessige konsekvenser. Noen går etter hvert over til å misbruke disse stoffene nærmest på en kontinuerlig basis uten klare pauser.