Vekstfaktorer
Formålet med vekstfaktorer er å gi muskelvekst. Noen av midlene er syntetisk fremstilt, mens andre etterligner kroppens naturlige veksthormon.
- Veksthormon
Veksthormon produseres i hypofysen og er viktig for normal vekst og utvikling. Det er et anabolt hormon, dvs. at det øker proteinsyntesen, og påvirker de fleste av kroppens vev. Veksthormon produseres i egne celler i hypofysen.
Reguleringen av veksthormonutskillelsen skjer både via hypofysen og hypothalamus, den delen av hjernen som anatomisk er lokalisert like over hypofysen. I hypothalamus produseres det både stimulerende og hemmende faktorer, og forholdet mellom disse avgjør mengden veksthormon som frigjøres.
Negativ tilbakekobling på hypofyse og hypothalamus av både veksthormon og IGF-1 (insulinlignende vekstfaktor 1) er en viktig regulerings-mekanisme, dvs at veksthormon hemmer sin egen utskillelse fra hypofysen. Reguleringen av veksthormonutskillelsen er således kompleks, og utskillelsen øker ved ulike typer av psykisk og fysisk stress, og ved fysisk aktivitet. Veksthormon betegnes således som et stresshormon. Aminosyrene arginin og leucin stimulerer også til utskillelse av veksthormon og effekten er regnet å gå via hypothalamus.
Utskillelsen av veksthormon er størst i slutten av tenårene, og synker gradvis med økende alder.
Veksthormon stimulerer dannelsen og frigjøringen av IGF-1 (se under), hovedsakelig fra leveren, og dette hormonet (vekstfaktoren) er således en primær videreformidler av mange veksthormon-effekter, bl.a. lengdeveksten.
Selv om kroppens egenproduserte veksthormon er viktig for normal muskelvekst og utvikling, er det ikke sikkert dokumentert at ekstra tilførsel av veksthormon utenfra gir økt effekt på muskelveksten.
Det kan likevel ikke utelukkes at store doser veksthormon brukt i dopingøyemed, kombinert med trening, kan bidra til å øke muskelmassen noe. Men slike doser kan også føre til potensielt alvorlige og permanente bivirkninger. Veksthormon blir ofte benyttet i kombinasjon med andre AAS dopingpreparater og testosteron spesielt.
De vanligste bivirkningene av veksthormon brukt i store doser som dopingmiddel:
- Økt hårvekst på kroppen (hirsutisme), økt svetting og fet hud.
- Søvnvansker, tretthet, hodepine, gynekomasti (brystutvikling hos menn), muskelsvakhet
- Høyere blodtrykk (hypertensjon)
- Vekst av hjertet og utvikling av hjertesvikt
- Vekst av indre organer og væskeopphopning i vevene (ødemdannelse)
- Knokler, spesielt i hode- og ansiktsskjelett vil kunne begynne å vokse, også etter pubertet (unormal skjelettutvikling). Bittet kan endre seg, og nese, ører, hender og føtter kan også øke i størrelse over tid.
- Muskel- og leddsmerter samt redusert nervefunksjon med nummenhetsfølelse (parestesier), som f. eks. ”karpaltunnelsyndrom”.
- Økt blodsukkernivå og økt risiko for utvikling av type 2-diabetes («aldersdiabetes»)
- Langvarig misbruk kan øke risikoen for kreft, spesielt i mage-tarm
Akromegali - dette er en sykdom med overproduksjon av veksthormon, og skyldes hovedsakelig en svulst i hypofysen. Akromegali omfatter en ansamling av de symptomene som inntreffer ved bruk av økt mengde veksthormon over tid.
Flere av de nevnte bivirkningene inngår i dette kliniske bildet. Endringene inntreffer langsomt og kan ofte ikke ses før det har gått lang tid. Akromegali gir brukerne et karakteristisk utseende.
- IGF-1
IGF-1 er et anabolt hormon (vekstfaktor) som i hovedsak produseres i leveren, og produksjon og frigjøring av IGF-1 stimuleres av veksthormon, og formidler den vekststimulerende effekten av veksthormon.
IGF-1 kalles også somatomedin C, og har en struktur som minner om insulin. IGF-1 påvirker mange ulike celletyper i kroppen, og bidrar til vekst og utvikling i mange ulike vev. IGF-1 kan også produseres fra bruskceller i knoklene, og virker da lokalt i knoklene som en stimulator av lengdevekst.
Konsentrasjonen av IGF-1 er høyest i puberteten, og stimuleringen av lengdeveksten i skjelettet er således kraftigst i denne perioden av livet. IGF-1-nivået avtar med alderen. I tillegg til at IGF-1 har en vekststimulerende og anabol effekt, deltar IGF-1 også i veksthormonreguleringen, og hemmer sekresjonen av veksthormon ved negativ tilbakekobling på celler i både hypothalamus og hypofyse.
Effekten av IGF-1 hos voksne er derimot usikker og i treningsstudier er ikke resultatene entydige.
Administrasjonsform: injeksjonsvæske
De vanligste bivirkningene av IGF-1 brukt som dopingmiddel:
- Hodepine
- Uklart syn
- Kvalme
- Forstørrede mandler (tonsiller)
- Lavt blodsukker (hypoglykemi) – se insulin
- Muskel og skjelettsmerter (kne og hoftesmerter)
- I tillegg en del av de samme bivirkningene som er oppgitt for veksthormon
- Insulin
Insulin er et anabolt hormon som dannes i de såkalte beta-cellene i de Langerhanske øyene i bukspytt-kjertelen. Hormonet har som sin viktigste oppgave å delta i regulering av blodsukkernivået. Insulin øker opptaket av sukker i kroppens celler, og medfører at blodsukkernivået synker.
I medisinsk sammenheng brukes insulin til behandling av pasienter med type 1-diabetes («insulinmangel-diabetes»), men kan også brukes hos type 2 diabetikere med langtkommen sykdom.
Insulin har en muskeloppbyggende (anabol) effekt, og blir derfor benyttet som dopingmiddel. Ved ukyndig bruk er det stor risiko for livstruende bivirkninger. Den farligste er lavt blodsukkernivå, som kan føre til koma og død.
Insulin blir ofte benyttet i kombinasjon med veksthormon, da GH øker blodsukkeret noe, og gir derved et noe større sikkerhetsvindu for insulin. Insulin er imidlertid et meget potent og farlig hormon i dopingsammenheng. Noen av preparatene gir rask effekt, mens andre er laget for å gi mer langvarig. Det finnes både rent humant insulin, og ulike insulinanaloger, som er modifisert humaninsulin.
Administrasjonsform: pulver og væske til injeksjonsvæske
Administrasjonsform: injeksjonsvæske
De vanligste bivirkningene av insulin brukt som dopingmiddel:
- Tretthet/matthet/svakhet
- Kaldsvetting, kald og blek hud, nervøsitet, uro, angst, forvirring, sultfølelse, skjelving
- Bevisstløshet og/eller kramper
- Forbigående eller permanent hjerneskade/død