Megareksi, muskeldysmorfi og sosial kroppsangst

Megareksi kan forstås som muskeldysmorfi- sistnevnte betegnelse er mindre kjent men mer korrekt. Det er en tilstand der vedkommende har en patologisk tro på at en ikke er muskuløs nok (Pope, Katz & Hudson, 1993; Sandgren, Giske & Shalfawi, 2019). Muskeldysmorfi skiller seg fra andre diagnoser, ved at personen som er megarektiker i mange sammenhenger kan oppfattes som sunn og frisk. Diagnosekriteriet for megareksi innebærer per dags dato en vesentlig drivkraft til å oppnå størrelse/vekst, vanskelighet med å tolerere eget utseende, og negativ og/eller destruktiv treningsatferd. Selv om det anses som det motsatte av anoreksi er megareksi likevel ikke en formell diagnose, og vil av den grunn havne utenfor de formelle spiseforstyrrelsene – til tross for mange likhetstrekk (Murray et al. 2016). Forskere mener at megareksi kan passe bedre som en underkategori av kroppsdysmorfisk lidelse (BDD) – som er mer relatert til tvangslidelser (Sandgren & Lavallee, 2018). Dette er fordi treningen og kostholdet til megarektikerne ofte er tvangspreget, og personen utviser tilbakefallssympomer og manglende kontroll når vedkommende er nødt til å avstå fra sin velutviklede rutine. Slik som ved kroppsdysmorfi, er det også en overopptatthet av enkelte kroppslige elementer som kroppsdeler, muskelstørrelse og definisjon.

Studier har vist at det er en sammenheng mellom symptomer på megareksi og bruk av dopingmidler som anabole steroider (Rohman, 2009), drevet frem av følelsen av å være for liten. Til tross for at det er en tydelig sammenheng mellom megareksi/muskeldysmorfi og bruk av anabole steroider, er det vanskelig å stadfeste om sympotmene utviser seg før eller etter bruk (Greenway & Price, 2018). Lav selvtillit er en viktig motivasjon til bruk av anabole steroider, og det er også en sentral komponent av megareksien. Studier har samtidig vist at symptomene på megareksi/muskeldysmorfi er forsterket hos de som har bruk anabole steroider over lengre tid. Dette kan virke litt selvmotsigende, da det er en kjent sak at anabole steroider gir bedret selvfølelse. I utgangspunktet er det heller ikke en signifikant forskjell på selvtilliten til enkelte steroidebrukere med megarektiske symptomer og ikke-brukere (Kanayama et al., 2006). Mye kan derfor tyde på at de anabole steroidene nøytraliserer den manglende selvtilliten personer har før bruk, gjennom at personen får økt selvtillit av bruk, men at denne effekten vil avta over en lengre periode – og at man da vil kunne kjenne på de underliggende symptomer av megareksien.

De bakenforliggende årsakene til megareksi handler ofte mindre om kropp og hypertrofi enn det handler om kontroll, da kroppen blir en instrument man kan bruke til å tolerere en vanskelig livssituasjon eller følelse. Kjennetegnet på personer som har megareksi er ofte at de trener tung styrketrening, motsatt av personer med anoreksi som vil trene mye kondisjonstrening. Denne treningen kan til tider være tvangs- og/eller angstpreget, som at man eksempelvis bli fysisk kvalm eller deprimert om man ikke klarer å gjennomføre treningen slik den er planlagt. Atferden spenner alt fra å dobbeltsjekke bekymringsområder, og å søke bekreftelse på bekymringsområder, til å avlyse avtaler på grunn av et sterkt treningsbehov for å irettesette treningstankene (Cooper, 2018)

Selv om trening kan være en del av en kroppsendringsstrategi, er det nødvendigvis ikke sånn at personer som kjenner på en kroppslig usikkerhet har megarektiske symptomer. Om det oppstår vanskelige følelser rundt kropp, kan dette være situasjonsbetinget. I de sammenhengene der personer ønsker å gjøre et godt inntrykk, gjerne inderlig, men er usikre på hvordan de vil bli oppfattet er et vanlig å oppleve sosial angst.

Sosial kroppsangst defineres derfor av den forventede opplevelsen av kroppsrelatert skam, eller kroppslig flauhet (Dobersek & Eklund, 2017). Dette kan f.eks være når en skal debutere seksuelt, eller i forbindelse med en tur på stranden, der kroppen vil være eksponert. Sosial kroppsangst henger sammen med standarder en holder seg selv opp mot, og kan være preget av et forvrengt bilde om hva som er vanlig. I sosiale situasjoner der vi bryr oss, er det vesentlig for oss å forme andres inntrykk. I de aller fleste sammenhenger er ikke sosiale interaksjoner manipulative, men mer et forsøk på å gi et godt inntrykk.

Det er når en selv føler at en aldri vil kunne lykkes i å presentere kroppen på en adekvat måte, at sympomene på sosial kroppsangst kan være utpregede.

Cooper, M. (2018). Getting shredded: Improving our understanding of muscle dysmorphia and related symptomology.

Dobersek, U., & Eklund, R. (2017). Social physique anxiety and muscle dysmorphia.

Greenway, C. W., & Price, C. (2018). A qualitative study of the motivations for anabolic-androgenic steroid use: The role of muscle dysmorphia and self-esteem in long-term users. Performance enhancement & health, 6(1), 12-20.

Jankowski, G. S., Gough, B., Fawkner, H., Halliwell, E., & Diedrichs, P. C. (2018). Young men’s minimisation of their body dissatisfaction. Psychology & health, 1-21.

Kanayama, G., Barry, S., Hudson, J. I., & Pope Jr, MD, MPH, H. G. (2006). Body image and attitudes toward male roles in anabolic-androgenic steroid users. American Journal of Psychiatry, 163(4), 697-703.

Murray, S. B., Griffiths, S., Mond, J. M., Kean, J., & Blashill, A. J. (2016). Anabolic steroid use and body image psychopathology in men: delineating between appearance-versus performance-driven motivations. Drug and alcohol dependence, 165, 198-202.

Pope Jr, H. G., Katz, D. L., & Hudson, J. I. (1993). Anorexia nervosa and “reverse anorexia” among 108 male bodybuilders. Comprehensive psychiatry, 34(6), 406-409.

Rohman, L. (2009). The relationship between anabolic androgenic steroids and muscle dysmorphia: a review. Eating Disorders, 17(3), 187-199.

Sandgren, S. S., Giske, R., & Shalfawi, S. A. (2019). Muscle dysmorphia in Norwegian gym-going men: an initial investigation. Kinesiology: International journal of fundamental and applied kinesiology, 51(1), 0-0.

Sandgren, S. S., & Lavallee, D. (2018). Muscle dysmorphia research neglects DSM-5 diagnostic criteria. Journal of Loss and Trauma, 23(3), 211-243.