Avhengighet

Det er ingen holdepunkter i litteraturen for at det utvikles avhengighet ved bruk av AAS i medisinske doser.

Det er imidlertid antydet utvikling av avhengighet ved bruk av høye AAS doser over tid. Det har også vært antydet at kronisk bruk av AAS kan gi en form for opioidavhengighet basert på at det i dyreforsøk er det funnet biokjemiske endringer i hjernenes belønningssystem, som kan bidra til utvikling av avhengighet.

AAS er ikke sterkt velbehagsgivende stoffer, som en del narkotiske stoffer, men er likevel hos noen vist å gi en form for velbehag som kan trigge bruk. Det er angitt i litteraturen at potensialet for avhengighet ved bruk av AAS er lavt, og at seponeringssymptomene (symptomer ved avsluttet bruk) er milde.

Imidlertid er utvikling av ubehag og depresjoner vist å kunne knyttes opp mot seponering av disse stoffene. og det kan være en årsak til at misbrukere går tilbake til fornyet bruk av AAS, rett og slett for å bli kvitt slike plager. Dette kan føles som en form for ”sug” etter mer AAS og således skape en avhengighetsfølelse, men reflekterer ikke det som legges i den tradisjonelle farmakologiske definisjonen av stoffavhengighet.

Noen studier hevder imidlertid at avhengighet ved bruk av AAS er relativt vanlig, men tolkes av andre bare å gjelde en liten gruppe av misbrukere. Alt i alt fremstår potensialet for avhengighet ved bruk av disse stoffene som noe uklart og kontroversielt.

De som bruker AAS blir i utgangspunktet ”ruset” på sin egen kropp, og dette er den store drivkraften i dette misbruket. Når kroppen etter seponering av AAS svinner hen, så kommer ubehaget og depresjonene som kan medvirke til at misbruket fortsetter – og som nok kan oppfattes som en form for avhengighet.