Bloddoping

Bloddoping er misbruk av teknikker og/eller stoffer for å øke den oksygentransporterende kapasiteten i blodet.

På denne måten øker kroppens maksimale oksygenopptak (den aerobe kapasiteten), som er den viktigste prestasjonsbegrensende faktoren når det gjelder utholdenhet. Prestasjonsevnen kan derfor økes betydelig ved å øke transportkapasiteten for oksygen.

Bloddoping innebærer stor risiko for alvorlige bivirkninger. Vi har eksempler på dødsfall blant utholdenhetsutøvere som kan knyttes til ulike former for bloddoping. Spesielt er kombinasjonen bloddoping og dehydrering (væskemangel) farlig, fordi det fører til økt risiko for blodpropp.

Innføringen av blodprofiler er et viktig ledd i kampen mot bloddoping. Direkte påvisning av bloddoping er krevende, men med systematisk og hyppig blodprøvetaking vil bruk av for eksempel EPO eller blodoverføring kunne påvises i utøveres blodprofil.

Bloddoping

Det finnes hovedsakelig tre former for bloddoping:

  • 1. Blodoverføringer – autologe og homologe
    • Det finnes to metoder for «tradisjonell» bloddoping: autologe (eget blod) og homologe (fremmed blod) blodoverføringer.

      Autologe blodoverføringer innebærer at det tappes en viss mengde av utøverens blod noen uker før den aktuelle konkurransen. De røde blodlegemene skilles fra resten av blodet, og lagres under optimale betingelser. De røde blodcellene settes så inn i kroppen igjen kort tid før konkurransen. Kroppen har i mellomtiden erstattet det tapte blodet, og man oppnår på den måten en høyere konsentrasjon av røde blodlegemer under konkurransen.

      Homologe blodoverføringer innebærer at blod fra en annen person med samme blodtype overføres før den aktuelle konkurransen.

      Begge metodene gir samme prestasjonsfremmende effekt. Det finnes i dag gode analysemetoder for å avsløre homolog bloddoping. Mens det fortsatt arbeides med å utvikle gode analysemetoder for autolog bloddoping, kan dette også avdekkes i dag gjennom blodpass.

      Bivirkninger
      Homolog blodoverføring kan føre til
    • overføring av smittsomme sykdommer (HIV, hepatitt osv.)
    • immunologiske reaksjoner på fremmed blod

    Immunologisk reaksjon vil si at mottakeren reagerer på giverens blod på grunn av immunologiske forskjeller på de røde blodcellene. Det må benyttes blodtyper som lar seg kombinere. Slike immunologiske reaksjoner kan være livstruende. Det er fare for å gi for mye blod, noe som kan føre til økt risiko for blodpropp (hjerneslag, lungeemboli) og hjertesvikt.

  • 2. Syntetiske oksygentransportører – HBOCs

    Syntetiske hemoglobinbaserte oksygentransportører (HBOCs) er laget ved kjemisk modifisering av hemoglobin fra kyr og mennesker som er i stand til å binde og transportere oksygen i blodbanen fra lungene til vevene. Normalt befinner hemoglobinet seg inne i de røde blodcellene, men disse stoffene (HBOCs) sirkulerer fritt i blodbanen.

    Preparatene brukes i akuttmedisinske tilfeller der humant blod ikke er tilgjengelig, eller når det ikke er tilstrekkelig tid til å finne blod som er forlikelig med mottakerens blodtype. I slike tilfeller kan syntetiske hemoglobinbaserte oksygentransportører være livreddende.

    Denne typen stoffer brukes nå som dopingmidler og har omtrent samme prestasjonsfremmende effekt som andre former for bloddoping, siden de øker blodets oksygentransportkapasitet.

    Bivirkninger

    • økt risiko for blodpropp (hjerneslag, hjerteinfarkt, lungeemboli) og hjertesvikt
    • alvorlige allergiske reaksjoner
  • 3. EPO – NESP, dynepo og CERA

    EPO (erytropoietin) er et hormon som regulerer produksjonen av røde blodlegemer i beinmargen.

    EPO produseres i nyrene og transporteres via blodbanen til beinmargen. Der stimulerer EPO dannelsen av de røde blodcellene. Kunstig framstilt EPO i ulike varianter inngår i flere godkjente legemidler i Norge. EPO-preparatene brukes først og fremst i behandlingen av pasienter med anemi (blodmangel) på grunn av nyresvikt og kreft.

    Siden EPO stimulerer produksjonen av røde blodlegemer, vil bruk av EPO-preparater øke oksygentransportkapasiteten til blodet. Preparatene er derfor svært effektive som dopingmidler.

    NESP og CERA er henholdsvis 2. og 3. generasjons EPO-preparater, og de stimulerer produksjonen av røde blodlegemer. Disse EPO-variantene har en litt annen kjemisk struktur enn kroppens eget EPO. De brytes langsommere ned i kroppen og har derfor lengre virketid enn 1. generasjons EPO.

    Bivirkninger

    • reaksjoner på innstikksstedet
    • influensalignende symptomer
    • gjør blodet tykkere og øker risikoen for blodpropp og hjertesvikt
    • alvorlige allergiske reaksjoner
    • utvikling av høyt blodtrykk
    • kramper