Disse ble tildelt stipend for sine oppgaver
Fire kandidater vil motta Antidoping Norges studentstipend for 2018.
For å bidra til økt oppmerksomhet og interesse for forskning på antidoping, har Antidoping Norge etablert en stipendordning for bachelor- og masterstudenter.
Søknadsfristen var 1. juli, og etter en grundig vurdering av forsknings- og evalueringsgruppen, har ADNOs styre nå behandlet deres innstilling. Det er valgt ut fire kandidater som vil motta studentstipend i 2018.
Disse er:
Kaja Haugen, mastergrad i sosiologi, NIH:
Personlige treneres holdninger til kosttilskudd og doping.
Type søknad: Fullført
Caroline Lødrup, mastergrad i jus, UiO:
Saksbehandling av dopingsaker i nasjonale og internasjonale organer.
Type søknad: Fullført
Varvara Soltaganova, bachelor i sport management/idrettsjus, NIH:
Fordypningsoppgave.
Type søknad: Fullført
Martina Moreno, mastergrad i sosiologi, NIH:
Syn på prestasjonsfremmende midler blant ungdommer som trener på treningssenter.
Type søknad: Prosjektbeskrivelse
Avdelingsleder for forebygging og folkehelse, Fredrik Lauritzen, forteller at responsen på stipendutlysningene har vært god, og at de allerede nå har bestemt seg for å videreføre ordningen i 2019.
- Antidoping Norge ønsker ikke bare å formidle etablert kunnskap, men også bidra til ny kunnskap på feltet gjennom forskning og utvikling. Nå ønsker vi å gjøre dette til en permanent ordning som både høgskoler og universiteter kan dra nytte av, sier han.
- Vi tar imot søknader både for prosjektbeskrivelser, påstartede og fullførte oppgaver. Forhåpentligvis kan disse oppgavene gi oss informasjon og kunnskap vi kan bruke i vårt arbeid, legger han til.
Kaja Haugen, mastergrad i sosiologi, NIH:
Hva handler oppgaven din om?
Oppgaven min ser på personlige treneres holdninger til kosttilskudd og doping, og hvordan disse formidles videre. Det er en sosiologisk oppgave med fokus på kropp, trening og fitnesskultur.
Hvilke funn er i dine øyne de viktigste?
De viktigste funnene i min oppgave er at personlige trenere er relativt positive til bruk av kosttilskudd, og opplever at omgivelsene rundt de også er det. Men de har relativt lite kunnskap om og erfaring med produktene, og anbefaler derfor i liten grad kosttilskudd videre til sine kunder og andre medlemmer på treningssenteret. Likevel finnes det en liten andel (6%) som er svært positive til kosttilskudd, og som ofte anbefaler kosttilskudd videre. Disse oppgir at de har mer utdanning enn gjennomsnittet, og har ekstra utdanning i ernæring.
Når det gjelder doping er de fleste svært negative til dette. 2,7% oppgir at de bruker eller har brukt doping i forbindelse med trening, mens 5% oppgir at de har svært positive holdninger til doping. Disse kjennetegnes av at de er menn, med mye utdanning og erfaring fra PT-yrket, og som jobber heltid.
Et annet viktig poeng at personlige trenere er viktige aktører i treningssenterbransjen. De har mye innflytelse på enkeltpersoner, og deres holdninger vil derfor lett kunne spres videre til deres kunder og andre medlemmer på treningssenteret. De er viktige rollemodeller for mange, noe som myndigheter som arbeider for folkehelse, som Antidoping Norge, bør bruke i sitt forebyggende arbeid mot doping.
Hva var motivasjonen for å skrive om antidoping?
I løpet av de årene jeg selv jobbet som PT, gruppetreningsinstruktør og resepsjonist på treningssenter la jeg merke til en utvikling, spesielt med tanke på kosttilskudd, som jeg var svært kritisk til. Jeg fikk stadig flere spørsmål fra kunder om hvilke produkter de burde kjøpe. Jeg visste selv svært lite om kosttilskudd, fordi vi lærte ingenting om dette da jeg studerte til PT, og forsøkte derfor å lese meg litt opp på temaet.
Det jeg fant av informasjon fra myndigheter jeg stolte på, som NIH, Olympiatoppen, Mattilsynet, Helsedirektoratet, Antidoping Norge, handlet om at det meste som blir solgt er unødvendig. Jeg ble derfor nysgjerrig på hva som gjorde at noen likevel bruker så mye penger på kosttilskudd, og er så overbevist om at dersom de ikke drikker proteinshaken sin rett etter trening vil treningsøkten være forgjeves. Etterhvert som jeg leste meg opp på temaet fant jeg også ut at kosttilskudd kan linkes til doping på flere måter. En ting er produktene i seg selv med tanke på effekt/ikke effekt, men det jeg var nysgjerrig på var å se hvilke holdninger og verdier som kommuniseres ved bruk av disse produktene.
Å undersøke dette kunne gjøres fra mange ulike vinkler, men ettersom jeg selv jobber som PT, var det dette miljøet jeg ønsket å undersøke.
Hvilke planer har du for fremtiden?
Akkurat nå har jeg et vikariat som kvalitet- og markedskoordinator i treningssenterkjeden SiO Athletica i Oslo. Vikariatet går ut i desember, så da får vi se hva jeg finner på etter det... Jeg ønsker å jobbe videre administrativt med forebygging, og å legge til rette for fysisk aktivitet og helse i befolkningen.
Caroline Lødrup, mastergrad i jus, UiO:
Hva handler oppgaven din om?
I dag har idretten flere ulike organer som står for saksbehandlingen av dopingsaker, men utøvere har ikke innvirkning på hvilke organer som skal behandle dopingsaken deres. Sett i lys av hvor alvorlig en dopingsak er for en utøver, ønsket jeg å undersøke om utøvere er sikret en tilstrekkelig rettssikker prosess uavhengig av hvilke organer som behandler dopingsaken.
Satt på spissen; er en utøver sikret en rettssikker prosess i førsteinstans uavhengig av om utøver avlegger den positive prøven i en konkurranse avholdt av FIS (Det internasjonale skiforbundet) eller i en test hjemme initiert av Antidoping Norge? I oppgaven vurderte jeg også hvor godt ankeinstansen i CAS (Court of Arbitration for Sport) fungerer som «idrettens høyesterett» for dopingsaker, herunder hvordan CAS ivaretar utøvers rettssikkerhet.
Hvilke funn er i dine øyne de viktigste?
Oppgaven min viser forskjeller i saksbehandlingen som medfører at norske utøvere risikerer en ulik behandling av sin dopingsak avhengig av hvor de avlegger sin positive prøve.De ulike organene som behandler dopingsakene har en rekke forskjeller, men det mest urovekkende mener jeg er den mangelfulle uavhengigheten hos enkelte organer.
Hva var motivasjonen for å skrive om antidoping?
Jeg jobbet som juridisk assistent i Antidoping Norge i over tre år ved siden av studiene og ønsket å bruke kunnskapen jeg hadde tilegnet meg til å skrive min masteroppgave. Gjennom Antidoping Norge fikk jeg muligheten til å snakke med mennesker som har en unik innsikt i antidopingarbeidet og saksbehandlingen av dopingsaker både nasjonalt og internasjonalt. Det var derfor en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg.
Videre er idrettsjus et rettsområde det ikke er så mye litteratur om. Det er et stort fokus på doping og dopingsaker i dag, og jeg syntes det var veldig spennende å skrive om noe så dagsaktuelt. Fokuset har i hovedsak rettet seg mot dopingbestemmelsene, ikke i like stor grad mot saksbehandlingen. Da jeg mener at saksbehandlingen vil kunne være minst like viktig som bestemmelsene i seg selv, ønsket jeg å belyse dette i min oppgave.
Hvilke planer har du for fremtiden?
I august begynte jeg som advokatfullmektig i HELP forsikring, et forsikringsselskap som bidrar til økt rettssikkerhet gjennom å gjøre juridiske tjenester tilgjengelig for folk flest. Her trives jeg veldig godt! I fremtiden hadde det også vært spennende å jobbe videre med idrettsjus og utøveres rettslige stilling.
Varvara Soltaganova, bachelor i sport management/idrettsjus, NIH:
Hva handler oppgaven din om?
Min oppgave handler om utøveres rettsikkerheter i dopingsaker. Det er flere som mener at bestemmelsene i WADC er altfor strenge på grunn av at utøvere blir straffet uavhengig om de hadde hensikt om å få en prestasjonsfremmende effekt av dopingmidler eller om et forbudt stoff har havnet i kroppen ved et uhell. Det at man kan dømmes og straffes uten å ha utvist skyld og hensikt, kalles i jussen for prinsippet om objektivt ansvar. I min oppgave ser jeg på hva slags argumentasjon forskere bruker når de forsvarer eller kritiserer prinsippet om objektivt ansvar i antidoping.
Oppgavens problemstilling er: «Hvilke faglige argumenter er framsatt når det gjelder forholdet mellom prinsippet om objektivt ansvar i WADC og utøveres rettsikkerheter slik de er nedfestet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen?»
Med andre ord, jeg prøver å besvare følgende spørsmål:
- Er det forsvarlig med objektivt ansvar i dopingsaker?
- Er WADC i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen?
- Hva sier jurister, idrettseksperter og samfunnsvitere om denne problematikken?
Jeg har, gjennom min studie, funnet frem til det som åpenbart kan sees på som en fundamental uenighet når det gjelder spørsmålet om hensiktsmessighet av objektivt ansvar i antidoping og dens forhold til EMK og uskyldspresumsjonen.
De som forsvarer hensiktsmessigheten av objektivt ansvar i WADAs straffebestemmelser tar utgangspunkt i faktiske juridiske rettskilder og tidligere dommer. De konkluderer at WADC er ikke i strid med EMK og uskyldspresumsjonen. Det hevdes videre at om det ikke var for regelen om objektivt ansvar, så hadde det vært fullstendig umulig å drive effektiv antidopingarbeid. Regelen om objektivt ansvar og omvendt bevisbyrde gjør antidopingarbeidet ikke bare enklere, men mulig overhodet.
Kritikere av WADC peker på den mer generelle urettferdigheten som objektivt ansvar medbringer. De viktigste argumentene i denne sidens favør er at konsekvensene ved brudd på antidopingbestemmelsene er høyst dramatiske, i tillegg til å være potensielt urettferdige og upålitelige. Det påstås videre at OA kombinert med omvendt bevisbyrde fratar idrettsutøvere retten til uskyldspresumsjonen og rettferdig rettsprosess, noe som resulterer i brudd på EMK. Et annet argument imot OA er at den ikke kan påvises med pålitelighet. Dette skyldes høyt antall upålitelige tester (false-positives) og den utvidede definisjonen av begrepet doping, som ikke kan rettferdiggjøres med henvisning til vitenskapen.
Hva var motivasjonen for å skrive om doping/antidoping?
Et emne som jeg tok på NIH og som jeg fant høyst interessant var idrettsjuss; et av kapitlene i pensumboken i faget handlet om utøveres rettssikkerheter. Siden jeg fikk et inntrykk av at dette temaet var aktuelt og kontroversielt, har jeg tenkt at det hadde vært spennende å skrive en oppgave om det! I tillegg til dette kunne jeg relativt lite om antidopingarbeidet, og man bør ha kjennskap til dette feltet hvis man ønsker å jobbe innen idrettsbevegelsen. Derfor så jeg for meg at det å skrive en oppgave om antidopingarbeidet hadde vært den beste måten å lære mer om feltet på en innsiktsfull måte.
Hvilke planer har du for fremtiden?
Etter at jeg er ferdig med min mastergrad i Kultur og Samfunn på NIH har jeg veldig lyst til å ha en praksisperiode i IOC og eventuelt jobbe for den olympiske bevegelsen i fremtiden.
Martina Moreno, mastergrad i sosiologi, NIH:
Hva handler oppgaven om?
Syn på prestasjonsfremmende midler blant ungdommer som trener på treningssenter. Med prestasjonsfremmende midler mener jeg kosttilskudd og doping.
Hva ønsker du å finne ut?
Det jeg ønsker å finne ut er hvordan ungdom vurderer bruken av kosttilskudd og doping, og hvilke faktorer som spiller inn på disse synene. Vi vet blant annet at mange unge synes det er vanskelig å forholde seg til dagens kroppsidealer, og det kan virke interessant å se om denne problematikken er noe som påvirker hvordan de forholder seg til bruk av kosttilskudd og doping. I tillegg tenker jeg det er viktig å se på hva slags kunnskap om kosttilskudd og doping ungdommene sitter på. Vil for eksempel mengden kunnskap påvirke hvordan de stiller seg til bruk av prestasjonsfremmende midler?
Hva var motivasjonen for å skrive om doping/antidoping?
Først og fremst er doping og antidoping et tema som interesserer meg veldig mye. I tillegg synes jeg også det er et tema det er viktig å få mer kunnskap om. Mer kunnskap og forståelse kan gi et godt bidrag til arbeidet med forebygging av dopingbruk.
Hvilke planer har du for fremtiden?
Når jeg er ferdig med masteren min er jeg veldig åpen for hva som skjer videre. Men jeg har lyst til å jobbe med noe innenfor treningssenterbransjen eller antidoping, eller en kombinasjon av disse.
Stipendordningen videreføres i 2019.