Dopingens historie

Doping er ikke noe nytt fenomen, verken i idretten eller samfunnet forøvrig.

Folk i ulike tidsepoker og kulturer har kjent til og lett etter stoffer som kunne påvirke kroppens prestasjonsevne enten det var krig, arbeid, sex eller fester, og i idretten. I gamle Hellas ble naturprodukter brukt for å fremme prestasjonene før man møttes til dyst i oldtidens olympiske leker. Legen Gæleneus rapporterer om en rekke forskjellige midler olympierne benyttet for å bedre sine prestasjoner.

For 5000 år siden laget kineserne ekstrakter av ulike planter for å styrke hjertet og øke blodtrykket. Middelet de brukte var efedrin. I de eldste kulturene i Latin-Amerika ble te, kaffe, kokain og et strykninlignende stoff brukt for å dempe sultfølelsen under lange marsjer og øke utholdenheten. Det samme kjenner en til fra ulike stammer i Vest-Afrika. Forskjellige planter ble spist fordi de inneholdt stimulerende kjemiske komponenter som kokain, efedrin og norpseudo-efedrin.

Doping i krig
Andre verdenskrig og tiden etter spilte en vesentlig rolle for utviklingen og utbredelsen av dopingmidler. Stoffer som ble brukt da, ble siden tatt opp og utnyttet i idretten. Amfetamin ble brukt av soldater for blant annet å hindre utmattelse. Tyskerne tok i bruk anabole steroider til å behandle sultofre (en behandling som i ettertid har vist seg å være uten effekt).

Doping i idrett
Ordet dop kommer fra flamsk og betyr rett og slett «blanding». På slutten av 1800-tallet ble en blanding av opium og andre narkotiske stoffer benyttet innen hestesport. Den moderen idretten vokste frem på midten av 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet er det kjent at doping ble benyttet i sykling, boksing og kanalsvømming. Midlene varierte fra koffein til alkohol, eter og nitroglyserol. Fra 1930-årene blir doping mer systematisk benyttet i idretten.

En av de store idrettene var sykling. I de populære 6-dagers rittene (rittet startet om morgenen og fortsatte i 144 timer, dag og natt, uten stopp) brukte de franske syklistene koffein, mens belgierne hadde fremstilt en blanding av sukker oppløst i eter. Britiske utøvere inhalerte ren oksygen og tok blandinger av stryknin, heroin og kokain som de skyllet ned med brandy. Nitroglyserin ble mye benyttet av sykkelsprintere. Det første kjente doping-dødsfallet kom i 1886. En engelsk syklist tok en overdose trimetyl. Sykling er forøvrig en idrett hvor doping alltid har hatt en stor utbredelse spesielt blant profesjonelle syklister.

Andre idretter hvor doping tidlig var utbredd var boksing og hestesport. Doping av hester er kjent fra mange kulturer. Også her gjaldt det først og fremst i krigs- og idrettssammenheng dvs. veddeløp. Tall fra århundreskiftet viser at mellom 30-50 % av alle hester som deltok i veddeløp var dopet.

Den motsatte effekten av doping er å nedsette prestasjonen til konkurrentene, såkallt paradoping. Fra boksing kjenner en til et tilfelle fra 1910 hvor en bokser tapte en kamp på grunn av inntak av en kopp te før kampen som var tilsatt et prestasjonsnedsettende middel.


Utover 1900-talet spredde doping seg til andre idretter, samtidig som nye stoffer ble prøvd. I OL i St. Louis i 1904 ble den amerikanske maratonløperen Thomas Hicks alvorlig syk på grunn inntak av stryknin blandet med rå egg.

Amfetamin dreper
Amfetamin ble utviklet under 2. verdenskrig og tok over den rolle stryknin hadde som dopingmiddel. Det ble etterhvert mye brukt av studenter, lastebilsjafører og skiftarbeidere. I idretten ble amfetamin sannsynligvis brukt under OL i Oslo i 1952 av skøyteløpere. I Roma-OL i 1960 døde den danske toppsyklisten Knut Enemark Jensen etter en blanding av nicotynal alkohol og amfetamin, såkalt "Knud Jensen diet". I 1967 i Tour de France døde den profesjonelle engelske syklisten T. Simpson brått. Det viste seg at han hadde brukt amfetamin. Videre døde en fransk syklist og en fransk fotballspiller etter inntak av amfetamin i Genoble i 1968.

Dette førte til økt oppmerksomhet rundt dopingproblemet, og etter hvert til et systematisk antidopingarbeid med dopingkontroll av utøverne.

Mer systematisk bruk av stimulerende medikamenter startet i enkelte idretter på midten av 60-tallet. Innen noen lagidretter så som amerikansk fotball ble det raskt et stort problem. I 1969 ble det gjort en registrering av dopingforbruket gjennom en sesong av profesjonelt fotballag i USA. Hver enkelt spiller hadde et gjennomsnittlig forbruk av amfetaminer på 70 mg pr kamp.

Anabole steroider får sitt gjennombrudd på 50-tallet
Testosteron ble isolert i 1935 og allerede i 1939 benyttet engelske fotballspillere et kjerteekstrakt inneholdende testosteron. Bruken av androgene-anabole steroider (AAS) fikk sitt gjennombrudd på 50-tallet. Sovjetiske utøvere hadde fra førsten av 50-tallet eksperimentert med bruk av hormoner. Under World Games i Moskova i 1956 ble testosteron benyttet av flere sovjetiske utøvere. På grunn av dette stoffets uheldige virkninger for urinveissystemet måtte de sovjetiske utøvere kateterisere seg selv eller av sine trenere.

Som svar på den sovjetiske bruken av ren testosteron utviklet USA hormonpreparatet dianabol. Dette er det første av de store ASS-preparatene innen idretten. Den amerikanske farmasøytiske industrien utviklet dianabol for å få et stoff som bare hadde en muskeloppbyggende effekt, og ikke de mange bivirkningene. Dette viste seg snart ikke var tilfelle. Frem til i dag er det ikke utviklet noen AAS-preparater som ikke har store bivirkninger.

Anabole steroider inntok idretten gjennom 1960-, 70- og 80-tallet, da først og fremst i friidrett og andre styrkekrevende idretter. Avsløringer etter murens fall viser hvordan østtyske utøvere systematisk ble dopet med anabole steroider med aksept fra staten (DDR). Det har i ettertid blitt fremmet erstatningskrav fra utøvere mot staten som følge av dette. Også mange vestlige utøvere ble tatt for bruk av anabole steroider.

De første kvinnelige utøveren som brukte AAS-preparater dukket opp på arenaen på midten av 60-tallet. De sovjetiske Press-søstrene, Irene og Tamara, den rumenske høydehopperen Iolanda Balas og den polske sprinteren Ewa Klobulowska benyttet alle hormonpreparater. Ewa Klobulowska's kjønn ble forøvrig trukket i tvil under en test i 1967. Årsaken var utstrakt bruk av hormonpreparater.

Bloddoping
Bloddoping, der eget eller fremmed blod blir injisert før konkurranse, ble tatt i bruk gjennom 1970-årene og ble særlig benyttet i utholdenhetsidretter som løping, langrenn og sykling. På slutten av 1980-tallet ble kunstig erythropoetin (EPO) framstilt som legemiddel. Medisinsk bruk av EPO har viktige terapeutiske effekter i behandlingen av alvorlig anemi («blodmangel») på grunn av kreft og nyresykdom. I idretten ble EPO snart utnyttet i dopingsammenheng for å bedre utholdenheten.

I forbindelse med Tour de France i 1998 ble det avslørt omfattende misbruk av EPO, veksthormoner, anabole steroider og amfetamin. Både offentlige myndigheter og idrettens organisasjoner innså da at det var nødvendig å samle kreftene i kampen mot doping. Dette førte til opprettelsen av Verdens antidopingbyrå (WADA) 10. november 1999.

Doping er ikke noe nytt fenomen, verken i idretten eller samfunnet forøvrig. Doping har vært akseptert i en rekke kulturer, også den vestlige. Innen enkelte idretter har doping en lang tradisjon, og utviklingen har akselerert fra 1960 og frem til i dag. Antall ulike type stoffer som blir benyttet har økt betydelig. Ikke minst har misbruk av bloddoping blitt mer vanlig. I miljøer utenfor idretten har bruk av testosteron og anabole steroider hatt en kraftig økning.