Denne gruppen (S2) er gjenstand for medisinsk fritak, og regelverket for medisinsk fritak må følges. Alle utøvere, uavhengig av nivå, skal søke om medisinsk fritak for bruk av stoffer i denne gruppen.

Les mer: Informasjon om medisinsk fritak.

Erytropoietin (EPO) og ulike EPO-analoger/-varianter øker kroppens egenproduksjon av røde blodlegemer og benyttes i behandlingen av pasienter med alvorlig blodmangel. Det er kjent at EPO mis¬brukes i utholdenhetsidretter hvor det er gunstig med høy hemoglobinkonsentrasjon ("høy blodprosent") som øker den aerobe kapasiteten. Bruk av EPO er farlig pga. høy risiko for blodpropp, spesielt ved væsketap (dehydrering).

CERA (”continuous erythropoietin receptor activator”) virker i hovedsak som EPO og NESP - nemlig ved å stimulere produksjonen av røde blodlegemer i benmargen slik at oksygentransportkapasiteten og dermed aerob kapasitet øker. Det finnes et legemiddel på det norske markedet som inneholder dette, nemlig MIRCERA. Virkestoffet i MIRCERA er metoksypolyethylenglycol-epoetin beta, og er en kontinuerlig aktivator av erytropoetin reseptoren (CERA = ”continuous erythropoietin receptor activator”). CERA påvirker derved EPO-reseptoren på en noe annerledes måte enn EPO og NESP, dvs påvirker reseptoren over et lenger tidsrom og trenger derfor ikke å doseres så hyppig (ca. en gang månedlig). Dette bidrar også til at CERA har en relativt lang halveringstid. 

Gonadotropinene LH og hCG brukes i medisinsk sammenheng for å stimulere follikkelmodning og eggløsning hos kvinner, i behandlingen av sterilitet både hos kvinner og menn, og ved forsinket pubertet hos menn. LH og hCG kan føre til økt egenproduksjon av androgener  (testosteron) hos menn. Bruk av LH, hCG og stoffer med liknende virkning vurderes derfor hos menn på samme måte som bruk av testosteron. LH og hCG er forbudt kun for menn både i og utenfor konkurranse.

Insulin brukes i medisinsk sammenheng til behandling av pasienter med diabetes. Insulin har anabole (vevsoppbyggende) egenskaper og er et meget potent (kraftigvirkende) hormon som svært effektivt senker blodsukkeret. Misbruk kan således føre til matthet, sultfølelse, kaldsvetting, kramper, bevisstløshet og død. Det er svært liten margin mellom ønsket effekt og alvorlige, potensielt fatale effekter.
Kortikotropiner misbrukes for å øke kroppens egenproduksjon av glukokortikoider (i hovedsak kortisol fra binyrebarken) for å oppnå disse stoffenes stimulerende og ev. antiinflammatoriske (betennelsesdempende) effekt. Bruk av kortikotropiner vurderes derfor på linje med oral, rektal, intramuskulær eller intravenøs bruk av glukokortikoider (S9). Kortikotropiner brukes medisinsk kun til diagnostiske formål.

Veksthormon (hGH) benyttes i medisinsk sammenheng til behandling av barn med redusert vekst pga. nedsatt eller opphevet egenproduksjon, og til voksne med symptomgivende veksthormonmangel. Misbruk kan medføre risiko for vekstforstyrrelser. Bivirkninger kan være væskeretensjon (økt mengde væske i kroppen), leddsmerter, muskelsmerter, økt svetting, fet hud, hirsutisme (økt kroppsbehåring), økt blodsukker og økt risiko for utvikling av diabetes (sukkersyke), hypertensjon (høyt blodtrykk), hjerte/kar-sykdom, visceromegali (økt størrelse av indre organer), akromegali (symptomkompleks ved økt mengde veksthormon i blodet) og økt cancerrisiko (spesielt kreft i mage-tarm).

Insulinlignende vekstfaktor-1 (IGF-1) og mekano-vekstfaktorer (MGFs) har mange tilsvarende effekter som veksthormon og bruk av disse vurderes derfor på samme måte som bruk av veksthormon (hGH). Siden 2010 er også en del andre vekstfaktorer implementert under dette punktet, og er angitt med sine respektive navn. Punktet utvides ved angivelsen av at enhver annen vekstfaktor med tilsvarende effekt(er) som angitt under S2.5 også er inkludert.